Blåveispiken
Jeg går og rusler på Ringerike,
de stille stier jeg sjelden går.
Da kommer mot meg en liten pike,
en lubben unge på fem, seks år.
Hun bærer blåveis i sine hender,
den første hilsen fra jordens muld,
hun møter meg som en venn hun kjenner
og står og smiler så tillitsfull.
Hun spør meg barnlig om jeg vil ha dem,
for hun har plukket dem nettopp nå,
så hvis jeg vil, kan jeg bare ta dem
si’r hennes øyne, de store blå.
Så god en gave har ingen gitt meg,
som denne dunbløte barnehånd –
hun får no’n penger så hun kan kjøpe
til sine lokker et silkebånd.
Hun løper fra meg med takk i blikket,
hun danser lykkelig på vårens vei.
Hun løper fra meg, og aner ikke
at det var hun som var god mot meg.