Gartnerkøkka
Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåker’ns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som sola skinte på.
Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åker’n var så stor.
Og den må slite or’ntlig
som driver på akkord,
og har som mål i livet
å kjøpe seg en Ford.
Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet under tiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.
Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åker’n var så diger,
og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge,
og sovnet der han lå.
Og solen lyser vennlig på
en ende lyseblå.