Gorine

Husane sidder med tean i tanga
der jenta mi bor på en salrygga kvist.
Det at æ elsker Gorine på kvisten,
det skulle gjerne Gorine ha visst.
/: Ja hadd æ hatt ’o her :/
Da hadd æ ligevel ikke fortalt ’o.
Æ blir som en skjelvandes ludafisk
bare æ ser ’o bag ruda der oppe,
ja bare å se opp er litt av en risk.

(Refr)
Ligevel sønger æ: Å for en da’,
så tonane gjaller rondt holmer og knatter.
Jenta er vakker, og ho ska’ æ ha,
Gorine, skjærgårdens datter.’

Tidlig når solstriba breies av brisen
og blinker blant ender og ærfuglkre,
tøffer æ seint etter blega langs skjærran’,
kjeler for jenta som ikke er med.
/: Ja hadd æ hatt ’o her :/
Da hadd æ ligevel ikke fått klemt ’o
for sjekta må styres og snørane dras.
Nevane mine er fulle av manneid.
Å klappes av de er vel neppe no’ stas.

(Refr)

Brygga er full udav sommerens gjester
som danser te’ trekkspell og urein gitar.
Æ forer bålet med driv-ved og einer.
Flammanes dans er Gorines vikar.
/: Ja hadd æ hatt ’o her :/
Da hadd æ ligevel ikke fått dansa.
Æ kan sette sjøbein i sjebelig vals.
Men mot Gorines små steg med de andre
er tråkkinga mi som en eldgammel kalls.

(Refr)

Der glir Gorine i seilerens armer
så byfin i shorts og et an’t lite plagg.
Ø peiser bålet så gnistane fyger,
streifer to havdøpe øyer. Som tagg?
/: Ja hadd æ hatt ’o her :/
Næ’ men der kommer ’o, smiler forlegen.
Æ syns æ må si no’: Hør mågane, hør.
Stille vi sidder i knortete lønga
og lytter te’ måga mens bålet blir glør.

Inni mæ nynner det: Å for en da’,
og tonane smyger rondt holmer og knatter.
Jenta er vakker, og ho ska’ æ ha,
Gorine, skjærgårdens datter.’