Vandringsvise

 (Einar Skjæraasen) (D)
Og jeg har ingen bondegård med hest og hund og dreng.
Nei, jorden er min eiendom og skogen er min seng.
Og våren er min fiolin med dans på hver en streng,
med dans på hver en streng.

Og jeg har ingen penger men min fattigdom er god.
Den rike har sitt levebrød, den fromme har sin tro;
men jeg har høysang i hver li og kirke på hver mo,
og kirke på hver mo.

Og jeg vil ikke gifte meg, men jeg er ikke kald,
for møter jeg en pikelill, går livet som det skal.
Da rødmer hun og rekker meg en krans av hvit konvall,
en krans av hvit konvall.

Og jeg har ingen almanakk og ingen klokke- nei,
jeg finner og jeg fatter tegn som viser tid og vei.
Og dag og natt og vår og høst er vandringsmenn som meg,
er vandringsmenn som meg.

Når kvelden stenger for min fot da tar jeg hatten av.
Og mørket faller i mitt fang og skjuler sti og stav.
Og ol går opp og sol går ned ved vogge og ved grav,
ved vogge og ved grav.

Men før jeg nynner visa ut vil jeg – en jordens sønn –
få takke for de åpne smil, for marken som var grønn,
for strå og blomst og sang og alt som lever uten lønn,
som lever uten lønn.