Vårsøg

No skin de sol e høgste Svealiå.
No bli de vår, de kjenne e så vel.
De søng så tongt kring alle dalasiå,
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.

Når sommarn kjem da bli de fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjin søng,
å kliv te topps e brattast berjestellå,
å vea gras å tort å togberløng.

E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt.
Å tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng; der kan e sol me trøgt.

Å du, å du, kår sårt å selt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgda ne.
Da væt e vår’n han e kje lenger oinna
at e fer levva slik ein sommar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg å venta,
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
Når hausten kjem å sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommarn så e fekk.

(Em5)