Torsdag 27/1-2005 - Da vi ankom flyplassen ble vi mottatt av en felles venn, bror Pradhan, og det føltes på en måte litt trygt. Han var den eneste som jeg hadde truffet tidligere, siden han har vært på besøk i Norge. Vi besøkte hjemmet hans og hilste på familien, og han ordnet også med forskjellig litteratur på nepali, ettersom vi hadde lyst til å oppleve hvordan det ville være å utføre felttjeneste i tilnærmet jomfruelig distrikt. Han hadde også ordnet med hotellrom til oss for natten, på hotell 'Lily' i Kathmandu.

Fredag 28/1-2005 - På denne for meg første dagen i Nepal, så vi oss litt rundt i sentrum av Kathmandu. Vi fikk også bestilt oss fly- og trekkingbilletter. I tillegg til at John benyttet anledningen til å bestille seg et par nye briller, med god hjelp av bror Pradhan, viste han meg også en del av de stedene som han hadde vært så mange ganger tidligere, og det at han virket svært så lommekjent, kjentes betryggende.

Lørdag 29/1-2005 - Etter frokosten fant vi en lokalbuss som skulle til Pokhara, og turen tok omtrent åtte timer. Bussturen var svært forskjellig fra hva jeg har opplevd tidligere. Mange steder stoppet egentlig aldri bussen, men folk hoppet eller ble hjulpet av og på mens bussen var i bevegelse.

I Kathmandudalen vest for Kathmandu bodde det en masse mennesker i skitne og skrøpelige hjem av tre og stein og med bølgeblikktak, tett inntil den støvete hovedveien. Mange av dem laget maten sin utenfor huset på vedfyrte ovner av brent leire. Langs veien var det satt opp felles vannposter der folk vasket både kopper, klær og seg selv.

Senere passerte vi tilsynelatende endeløse steinete elvedaler fylt av mennesker som både bodde og arbeidet med singelproduksjon midt i den tørre, steinete elvebunnen. Det var ikke mulig å få tatt noen bilder av dette siden vi stort sett satt i bussen hele tiden. Men omtrent midtveis i turen, i Mugling, stoppet vi ihvertfall for en liten rast.

Etter at vi ankom Pokhara, dro vi rett til 'Lakeside' (bilder fra Lakeside kommer senere). Vi fikk oss et rom på hotell 'Fire on the Mountain'. På hotellets resturant fikk jeg 'Momo' for første gang, sammen med en nydelig tomatsuppe, salat med dressing, chicken lollipops og pannekaker med eple og honning. 'Momo' er en av Nepals nasjonalretter, og er en slags innbakt krydret kjøttdeig.

Søndag 30/1-2005 - Tidlig neste morgen satte vi oss på flyet til Jomsom, som ligger på ca 2740 meters høyde over havet. Flyturen fra Pokhara til Jomsom tok ca 25 minutter. Fra Jomsom hadde vi utsikt til noen fantastiske fjellmassiver, kritthvite av snø og badet i sol.

Vi startet med litt felttjeneste, siden vi hadde tatt med oss litteratur. Menneskene var svært vennlige, og alle flokket seg omkring oss for å høre hva vi hadde å si, for å få litt litteratur og for å skrive ned adressen sin slik at de kunne få kontakt senere. Og de satte virkelig pris på besøket vårt. Da John og jeg hadde gått nedover dalen i kanskje tre kvarter, kom mannen løpende etter oss fordi han måtte korrigere adressen. Han hadde nemlig kommet på at alle i dalen nylig hadde fått nye og korrigerte postadresser. Rart å tanke på, men de hadde kanskje aldri noensinne hatt feltbesøk tidligere.

Da vi ankom Marpha en gang utpå formiddagen, fikk vi oss den nydeligste frokost, som vi fortsatt snakker om. Mesteparten av dagen var det iskald vind og sandstormer, men heldigvis hadde vi medvind. Fra tid til annen møtte vi eselkaravaner som transporterte forsyninger til landsbyboerne.

Vi avsluttet dagens etappe i Larjung, som ligger på ca 2550 meters høyde. Vertshuset som vi tok inn på for natten var iskaldt, og maten smakte ingen ting. Vi fikk usaltet kokt ris, stekte pølsesnabbformede potetstappebiter uten smak og tynn påstått tomatsuppe, også den uten smak. Lyset fra den eneste lyspæren i rommet minte om svakt måneskinn.

Mandag 31/1-2005 - Vi sto opp til en kjølig dag, og det var snø i luften. Enorme 'arr' i naturen fortalte viste at her hadde de opplevd kraftig regn og store flommer. Jeg ble fortalt at for bare en generasjon siden nådde aldri monsunregnet hit, bare noen titalls kilometer fra grensen til Tibet. Men nå hadde de virkelig store problemer hver eneste sommer. Det meste som er bygget her er laget av stein, og resten var visst også laget av stein, inklusive hundrevis på hundrevis av meter med steingjerder.

Etter at vi hadde passert 'Lete', kom vi til en skikkelig bratt nedstigning på flere hundre meter, ned til et lite jungellignende område. Midt i den lille jungelen fant vi et lite tettsted med navnet 'Komaonidal'. Komaoni betyr buddistruller, og dal betyr sted eller by. Dette tettstedet, som ligger på ca 2250 meters høyde, besto av omtrent bare ett hus, og der fikk vi oss middag og seng for natten.

Tirsdag 1/2-2005 - Denne natten var kald, og jeg småfrøs hele tiden. Så etter frokost neste morgen, fortsatte vi på vandringen sørover. Det var tåke og småregn, og stien var stedvis bratt og svært glatt. Vi passerte også en mengde steintrapper. Flere steder passerte vi rasområder langs smale stier uten noen som helst form for rekkverk. Våte og kalde ankom vi 'National Guest House' i Ghaza, der vi fikk oss en etterlengtet lunsj.

Etter frokosten opplevde vi mer av både regn og såpeglatte stier, men også fantastiske naturscener og spektakulær utsikt. I en høyde av ca 2300 meter passerte vi den dypeste dalen på jorden, siden det på begge sider var fjelltopper på mer enn 8000 meter. Mot vest tronet Dhaulagiri, som er den syvende høyeste fjelltopp i verden med sine 8 167 meter. Navnet Dhaulagiri betyr «Hvitt fjell». Mot øst ligger Annapurna I som er den tiende høyeste fjelltopp i verden med sine 8 091 meter. På grunn av gråværet fikk vi dessverre ikke sett noe til disse toppene enda.

En gang ut på ettermiddagen stoppet vi i Kopchepani, et lite sted som ligger ca 1900 meter over havet, tett inntil et enormt steinskred som hadde rast ned fem år tidligere. Vi tok inn hos en koselig familie, fikk et nydelig kveldsmåltid og bestilte dobbelt sett med sengetøy for natten.

Onsdag 2/2-2005 - Neste morgen våknet vi til blå himmel og et nydelig solskinn. Vi vandret nedover i fjellandskapet, og en stor del av strekningen var trapper. Vi møtte eselkaravaner hele tiden, med opptil 30 esler i hver karavane. Med to eller tre karavaner etter hverandre, og bare en smal sti, måtte vi mange ganger vente tålmodig før det ble vår tur til å passere.

Det var steinhus og mennesker overalt, og snart føltes klimaet omtrent som en norsk sommer. Senere opplevde vi tropisk vegetasjon, som appelsiner, mandariner og sitroner, bambus og en masse annet som jeg ikke aner hva er. Vi bestilte middag og rom for natten i Dana, en mellomstor landsby med flott fjellutsikt.

Mens vi slappet av på takterrassen i tussmørket i nydelig tropetemperatur, ble stien fylt av væpnede soldater på vei i den retningen vi hadde kommet fra.

Torsdag 3/2-2005 - Neste morgen våknet vi til full sommer, og vi tok frokosten på takterrassen. Idet vi forlot landsbyen fikk vi tydelig se hvordan elven i regntiden noen steder utgjør en trussel mot bebyggelsen. Den sørligste delen av den ørlille landsbyen lå helt ute på kanten av en omtrent 15 meter høy skjæring i landskapet, ned mot elven. Og vannstrømmen i elven var rettet direkte mot denne skjæringen. Ikke at det var så mye vann i elven akkurat nå, men det var lett å se at den neste monsunflommen sannsynligvis ville forårsake at stien og den nærmeste bebyggelsen ville forsvinne ut i den frådende elven.

Vi fortsatte vandringen, gikk i flere steintrapper, passerte mange små landsbyer, bananpalmer og blomstrende vegetasjon, eselkaravaner og kyllinger. Noen av de bratte skråningene fra stien og ned mot elven, var mellom 150 og 200 meter høye, og det var absolutt ingen rekkverk noen steder. Vi stoppet for kvelden i Tatopani (= varmt vann), og vi satt i bassenget med varmt kildevann til etter at det var blitt helt mørkt.

Om kvelden fikk vi en deilig måltid på hotellet vårt. Først hawaiburger og øl, og deretter eplepai og mustangkaffe.

Fredag 4/2-2005 - Den neste morgenen var grå, men fortsatt opplevdes det som norsk sommervær. Tatopani var en koselig liten landsby med en lang hovedgate fylt av butikker og vertshus, og med en avslappet atmosfære. Noen av de engelsktalende innbyggerne snakket om en slags alvorlig nasjonal krise, men de kunne ikke forklare noe om hva denne krisen dreide seg om.

I løpet av morgentimene hørte jeg flere fly passere et sted over skydekket, og jeg kom på at jeg ikke hadde hørt lyden av fly siden vi ankom Jomsom for fem dager siden. Vi traff en engelskmann som vi også møtte for noen dager siden da han var på vei mot Jomsom. Fordi flytrafikken til og fra Jomsom har vært innstilt de siste dagene på grunn av tett skydekke, var han blitt tvunget til å returnere til fots, og nå hadde han akkurat mistet flyet sitt tilbake til England.

Vi begynte dagen med en deilig frokost som en middelaldrende dame serverte på et lite sted ute i hovedgaten. Så kom vi i prat med en mann så ut som han bare sto der. Det viste seg at han eide hele bygården, og at den middelaldrende damen var hans svigermor. Da vi forkynte for ham, virket han veldig interessert og hadde en masse spørsmål. Ellers hadde vi en avslappet dag der vi blant annet leste engelsk sammen med noen skolebarn som også prøvde å lære oss noen nepalske ord.

Vi ruslet også fram og tilbake i hovedgaten og tittet i de små butikkene. Vi var inne i en liten bankfilial og vekslet litt penger, og bankfunksjonæren fortalte om sitt første møte med fremmed valuta, noen år tidligere. Han hadde hatt et større oppdrag som guide, og fikk lønnen betalt i italienske Lire. Han fikk hele 336 000 Lire for oppdraget, og trodde at han var blitt mangemillionær. Bankene ville dessverre ikke ha hans Lire, men på det svarte markedet fikk han byttet de i 3600 nepalske Rupi, eller mindre enn 350 kroner.

Et sted i gata fant vi også en underlig plakat med gamle bilder fra Nepal og tekst på engelsk og nynorsk. Og jeg som trodde at jeg var langt hjemmefra!

Lørdag 5/2-2005 - Da vi ankom Tatopani trodde jeg på en måte at vi var litt nærmere sivilisasjonen, men der tok jeg grundig feil. For da vi reiste videre, så var det på nytt langs smale stier og bratte trapper, opp og ned. Flere steder passerte vi rasområder med bratte og sleipe skrenter ned til elven. Noen steder var stien til og med hogget inn i bergveggen. På den annen side - mesteparten av landskapet i Nepal er vel egentlig ikke formet av stein, men av hardpakkede morenemasser. Vi passerte også den eldste og mest lealause hengebroen på hele turen.

Og så, i en høyde på ca 1100 meter, startet vi på en lang klatretur som etter hvert ville bringe oss mer enn to kilometer høyere opp, til en høyde mellom Ghorepani og Deorali, som ligger på ca 3300 meter. Begynnelsen av stigningen var svært bratt, og det meste av stien var vel egentlig trapper. Etter et par timers vandring ble det enda brattere, og til slutt gikk trappene i sikksakk opp den siste skrenten.

På den første toppen, eller skal vi heller si avsatsen, sto det et skilt: 'Velkommen til Maoistene'. Vi følte oss ikke helt vel da vi så skiltet, siden maoistene ble klassifisert som opprørere eller opprørsstyrker. Litt senere ut på dagen møtte vi et engelsk par som informerte oss om noen menn lengre oppe i lia som tilbød beskyttelse mot maoister - mot betaling. Men det engelske paret hadde ikke sett noen maoister, så vi ble bedt om å bare ignorere disse mennene.

For ikke lenge siden har de fått elektrisitet her på landsbygda. Ledningene til den offisielle strømtilførselen i dette området fungerte også som klessnor. Lengdene med tynne ledninger mellom husene via passende trær var ofte på mange titalls meter. Ja, og så var de plaget med hyppige strømbrudd, men ingen visste hvorfor...

Landskapet bød på en fantastisk utsikt, med en masse små landsbyer og oppdyrkede terrasser, mennesker, geiter og kyllinger hvor man enn vendte seg. Mot kvelden ankom vi Chitre, og det var på tide, siden vi følte oss rimelig slitne.

Søndag 6/2-2005 - På hotellet i Chitre fikk vi rom med varm dusj og ordentlig toalett, dvs ikke bare et hull i gulvet - helt utrolig! Ute var det litt sol og litt mer skyer. Vi fortsatte vandringen vår inn i en jungel med enorme, gamle mosegrodde trær med millioner av små planter hengende ned fra de mosegrodde greinene. I løpet av natten hadde temperaturen så vidt bikket under frysepunktet, men i løpet av morgentimene steg den til 8 - 10 grader, og i solen ble det fort enda varmere.

Fra tid til annen kom vi over snødekte flekker, og hele tiden gikk vi oppoverbakke, delvis på stier og delvis i trapper. Senere var både landskapet og stiene snødekket, og selvfølgelig også trappene. Og siden skoene våre ikke akkurat var designet for bruk på snø og is, så ble vandringen ganske så utfordrende fra tid til annen.

Planen var å gå til Poon Hill på grunn av den helt spesielle utsikten der, men vi endret planene våre på grunn av for mye skyer. Skogen var relativt tett, og tenk: Hele skogen besto av gamle digre rhododendrontrær, med masser av mose på stammene og grenene. Fortsatt gikk vi i oppoverbakke, på is- og snødekkede stier og trapper. Landskapet var nå fullstendig snødekket, men stien var fotsatt godt synlig.

Til slutt stoppet vi for natten i Deorali som ligger på ca 3180 meters høyde, etter å ha passert det høyeste punktet på ca 3290 meter. Det var bare tre eller fire hus der, med vennlige tibetanske og nepalske mennesker, et par markeder, overnattingsmuligheter, en varm vedovn, nydelig mat, stearinlys og mulighet for å kjøpe et par varme, tørre ullsokker.

Etter å ha forkynt for alle lydhøre i rommet, insisterte guiden Nima på at vi måtte komme og besøke familien hans i Kathmandu. Men mer om dette senere...

Mandag 7/2-2005 - Neste morgen våknet vi til lyden av sang og latter. Natten hadde vårt bokstavelig talt iskald, ikke bare ute, men også inne der vi lå og sov! Da vi forlot Deorali i retning Tadapani (som betyr 'langt fra vann') ble vi rådet til å ta inn på 'Super View Top - Lodge and Restaurant', og be om rom nummer 10.

Vi gikk nedoverbakke i et fantastisk jungelområde. De første timene skled vi mye mer enn vi gikk, siden de is- og snøkledde trappene gikk i sikksakk nedover, så langt øyet kunne se. Inntrykkene fra den spøkelsesaktige jungelen var helt umulig å fange med kamera, selv om jeg gjorde mange tapre forsøk.

Vi fikk oss frokost på et sted som ble kalt Bantanti, og som lå ca 700 meter lavere enn Deorali. Da vi spurte om veien til Tadapani, fikk vi følgende svar: 'Litt ned - og litt opp igjen'. Etter at vi hadde gått en times tid i mer og mindre vannrett terreng kom vi til en kant eller avsats, og siden det var litt for langt å hoppe over til den andre siden, så klatret vi ned i noe som virket som et bunnløst hull, ca 130 meter under avsatsen. På bunnen under avsatsen gikk en bitteliten bro over en liten bekk. Og klatringen opp på den andre siden av avsatsen var enda brattere enn nedstigningen, med kanskje så mye som 70 graders stigning. Etter enda litt mer klatring, men ikke fullt så bratt, kom vi til Tadapani.

Tadapani består av 5 - 6 vertshus med tilhørende bebyggelse, og alt er blitt bygget i løpet av de siste 25 årene, da trekkingturismen begynte. Og alt som ikke er laget her, er fraktet hit på menneskerygger, siden stiene er alt for bratte for eselkaravaner.

Vi fant vertshuset vårt, og ba om rom nummer 10. Det var et veldig spesielt rom, siden det på en måte hang i løse luften på utsiden av hovedveggen på bygningen. Det lille rommet hadde to senger, og det var det hele. Siden to av veggene kun besto av vinduer, kan man trygt si at utsikten var 'super'.

Men før vi tok kvelden ble vi plassert i en iskald spisestue med varm kullild i et fyrfat under bordet. Og bordet hadde en brem eller kant av ullpledd som rakk helt ned til gulvet, omtrent som en sid duk. Når vi plasserte bena under bordet og la ullpleddet opp i fanget, så var det ikke kaldt i det hele tatt.

Vi bestilte stekte ostepoteter og varm te. Stekte ostepoteter lages av moste kokte poteter og grønnsaker som kål, blomkål, selleri, brokkoli og lignende, samt krydder. Ostegratinert og stekt på stekepanne over åpen ild. Nydelig! Og så varmet det så godt under bordet!

Betjeningen ved vertshuset besto av Dolkar Gurung og Maya Pun. John og jeg var de eneste gjestene for øyeblikket. Dolkar er i slekt med Pasang Gurung (niese?), som vi traff i Deorali. Hun var en veldig fin lytter, som etter eget utsagn var 'veldig interessert' i det som vi hadde å si. Vi snakket mye om Jehova og betydningen av navnet, og vi leste og forklarte mye fra Bibelen. Hun hadde også noen spørsmål, men mest av alt ønsket hun å lytte til det vi hadde å si.

Senere fikk vi oss en god middag og pannekaker sammen med noe godt å drikke, og vi fortsatte vår avslappede bibelske konversasjon i timesvis. Dolkar ville ha hjelp til å skrive 'Jehova' inne i hånden sin. Vi bestemte oss flere ganger for å avslutte samtalen om sannheten, fordi det kunne bli alt for mye på en gang, men samtalen startet av seg selv, om og om igjen.

Etter hvert som kullene brant ut ble det hentet mer, og etter en tid var bordplaten blitt så varm at man knapt kunne ta på den med hendene. Ja, dette var virkelig en minneverdig kveld.

Tirsdag 8/2-2005 - Denne natten sov vi godt i relativt gode senger. Det betyr at madrassene i rom nummer 10 i 'Super View Top - Lodge and Restaurant', var fem cm tykke i stedet for de mer vanlige tre cm. Da vi våknet om morgenen var det overskyet med litt snø i luften. Vi tok farvel med vertskapet vårt, tittet på et souvernirmarked og fant noen saker som vi ville ta med hjem til Norge. En haglskur gikk over til tett snødrev, men siden vi begge hadde paraply, startet vi på neste etappe. Stien var enkel og lett å gå.

Etter en tid kom vi til Bhaisi-Kharka, hvor vi fikk oss frokost. Det snødde fortsatt. Stien etter Bhaisi-Kharka nærmest stupte ned et langt bratt dalføre, hvor vi opplevde en mosegrodd Rhododendron-jungel med de mest fantastiske formasjoner. Hadde vi kommet her en måned senere, ville hele fjellet fra Chitre og hit være fullstendig dekket av dyprøde Rhododendron-blomster.

Etter at vi hadde trasket i unnabakke enda en tid, dukket det opp spredt bebyggelse her og der, og til slutt var vi framme i Ghandruk og tok inn på 'Annapurna Guest House'. Det var et flott men iskaldt hotell, for det ikke var mer enn åtte plussgrader i spisesalen. Vi hadde lange bibelske samtaler med de fleste av betjeningen og også flere av trekking-guidene. Vi organiserte det slik at alle fikk fem til ti minutter hver, og dermed satte de seg i kø og ventet på sin tur til å snakke med oss. Det var også et følge med omkring ti kinesiske trekkingturister der, men de fikk vi dessverre ikke tid til å prate med. For til forskjell fra hva en er vant til fra Norge, klokken ni om kvelden ble lyset i spisesalen slukket og alle gjestene ble bedt om å gå og legge seg.

Onsdag 9/2-2005 - Denne morgenen våknet vi til nydelig solskinn og jeg fikk omsider tatt noen bra bilder. Vi gikk ned trapper en lang stund i et landskap som hellet ca 40 grader nedoverbakke, med terrasser og bebyggelse og mennesker og dyr overalt.

Frokosten inntok vi på et bittelite sted som het 'Remember Restaurant'. Da vi hadde ruslet et lite stykke til, kom vi i prat med en ung dame som hadde en Bibel på nepali, som hun var veldig glad i. Da jeg hadde lest og forklart for henne noen fine skriftsteder som jeg simultanoversatte fra min norske Bibel, ble hun veldig opptatt av å finne de tilsvarende versene i sin egen. Dette var ingen enkel oppgave, siden jeg ikke skjønner meg på bokstaver på hindi. Men hun ga seg ikke før hun hadde fått streket under samtlige vers som vi hadde lest.

Da vi endelig kom ned i bunnen av den fjellskråningen som vi begynte på i går morges, fant vi en stille og rolig landsby ved navn Synali Bazar, og der spiste vi lunsj ute i nydelig sommervær og 25 varmegrader. Etter en lengre spasertur midt imot den brennende solen ankom vi Birethanti som var endestasjonen for vandringen vår, ikke bare for denne dagen, men også totalt sett.

Det var nå den ellevte dagen etter at vi startet fra Jomsom, og selv om den tilbakelagte distansen var noe vanskelig å måle, hadde vi sannsynligvis vandret et sted mellom 120 og 150 kilometer. Vi leide et rom ved 'Fishtail Lodge and Restaurant', og tok fri resten av dagen, idet vi ruslet rundt i gatene og tittet på markedene.

Torsdag 10/2-2005 - Vi sto opp klokken syv, etter å ha lyttet til hanegal i over en time. Her var det endelig mulig å få seg en skikkelig varm dusj. Den var gassdrevet, og nesten i varmeste laget. Siden Birethanti ligger på 1075 meters høyde, har vi kommet mer enn 2200 meter nærmere havoverflaten på to dager, og mesteparten av nedstigningen har vært i trapper.

På markedet kjøpte jeg meg et flott oljemaleri med motiv fra Fiskehaletoppen. Omtrent midt på dagen forlot vi Birethanti i retning hovedveien for å finne en buss til Pokhara. Da bussen endelig kom, klatret vi opp på taket av bussen sammen med en skotte og en nepalsk guide. Solen skinte, luften var varm, og hele veien fram til Pokhara satt vi der oppe på taket av bussen og hadde den beste utsikten du kan tenke deg. Hørte jeg noen som snakket om sikkerhetsbelter?

Om kvelden var vi møte på Rikets Sal i Pokhara, og etterpå var vi sammen med gode venner av John, som jo har vært i Nepal flere ganger tidligere.

Fredag 11/2-2005 - I løpet av denne dagen så vi oss rundt i Pokharas turistsentrum Lakeside, leverte noe skittentøy til vask, bestilte dresser fra en lokal skredder og ordnet med leie av en motorsykkel til en tur som vi hadde tenkt å gjennomføre i løpet av de neste dagene. Planen var å besøke en familie i Kushma, og bli kjent med landskapet i området Kushma/Baglung.

Lørdag 12/2-2005 - Til tross for at maoistene hadde fremtvunget landsomfattende kommunikasjonsstreik fra og med i dag av, så fant jeg likevel en buss som skulle til Lakeside der jeg skulle hente motorsykkelen. Selv om det var mennesker og sykler og oksetransporter over alt, så var det nesten umulig å oppdrive en taxi eller buss, men jeg fant altså én!

Etter at jeg hadde hentet motorsykkelen, plukket jeg opp John ved losjiet vårt, og vi startet på turen vestover.

Vi hadde en kombinert frokost- og feltpause i Naudanda, før vi fortsatt i retning Kushma. Det var blant annet en ung kineser der, som tok kontakt med meg mens han satt med middagen sin, og fortalte at han hadde vært på samme hotell som oss i Ghandruk fire dager tidligere. Så sa han: "Men hvorfor snakket dere ikke med meg også"? Jeg forklarte som det var, at vi fikk ikke tid til å snakke med flere enn vi gjorde, men jeg godt kunne snakke med ham nå, så snart han var ferdig med å spise..." Da svarte han: "Nei, du kan snakke med meg nå, med én gang..."

Det var en fantastisk opplevelse å være på motorsykkelferie for aller første gang. Solen skinte og det var en nydelig sommertemperatur. Og for å få litt sammenheng i den videre historien, må vi gå ca tre uker tilbake, til søndag 23. januar 2005. Da var jeg for første gang til stede ved den engelske gruppen på Rikets Sal i Kristiansand. Den første jeg hilste på som jeg ikke kjente fra før var Arjun Tiwari fra Nepal. Da han fikk vite at jeg skulle til Nepal på ferie, ble jeg øyeblikkelig invitert til å besøke kona Gita og døtrene hans, som bor i Kushma. Det viste seg at Kushma bare lå noen få kilometer unna endestasjonen for trekkingen vår, så det føltes helt naturlig å innlemme dette besøket i planene våre.

Så da vi hadde kommet fram til Kushma, fikk vi opprettet telefonkontakt med Gita Tiwari via en liten butikk som vi fant langs veien. Etter en liten stund kom Gita, og hennes to småjenter overrakte oss blomster i et rørende øyeblikk.

Selv om jeg hadde trodd at Kushma omtrent var på størrelse med en busstopp, viste det seg at det kanskje bodde så mange som 15000 mennesker der. Hovedgaten virket ren og ryddig, og det var et eller annet uforklarlig tiltalende med denne lille byen. Kanskje det var det faktum at vi var så velkommen?

Søndag 13/2-2005 - Neste morgen klokken halv åtte løp en gruppe på seksten bevæpnede soldater forbi huset som vi bodde i, og litt senere kom det gående noen flere. Klokken åtte sto solen opp over åskammen, og det så ut til å bli en fin dag. Vertskapet vårt bodde i et flott hus, med mange artistiske dekorasjoner i forskjellige mønstre og farger.

Mens det fortsatt var morgen, ble vi invitert av Gita, som jobbet som lærer, til å besøke en barneskole rett over gaten. Vi ankom midt i noe som virket som en blanding av en hindufest og en Idol-konkurranse, og med det samme vi kom inn i skolegården ble vi omringet av en masse elever.

Skolen hadde omkring 150 elever fra første til syvende klasse, og de yngste elevene var fire år gamle. For at vi ikke skulle forstyrre for mye, ble vi plassert i midten sammen med noen av lærerne. Mange elever kom fram etter tur for å synge en sang ved hjelp av mikrofon. Noen av dem ble også akkompagnert av en tromme, eller også musikk fra en kassettspiller.

Etter en stund ble John og meg spurt om vi ville fortelle litt om oss selv og om landet vårt, og om besøket vårt i Nepal. Og dermed fortalte vi om hva vi hadde opplevd på trekkingen og om mange av forskjellene mellom Norge og Nepal, og mye annet. Vi ble også invitert til et felles måltid som skulle være på skolen litt senere, men vi måtte ta farvel siden vi hadde andre planer for dagen.

Like etterpå startet vi opp motorsykkelen vår og kjørte i retning Baglung. Landskapet mellom Kushma og Baglung var så malerisk at de var nesten som om det tok pusten fra en. Men da vi kom fram til Baglung med sine 25000 innbyggere, virket det merkverdig stille der.

Vi møtte en engelskmann på motorsykkel, som hadde hørt skyting da han kom fra Pokhara i morges. Han fortalte at interessen for trekking i Nepal var sterkt redusert på grunn av den nasjonale konflikten. Og for bare et år siden var det nærmest krigstilstand i Beni, omkring ti kilometer herfra. Noen mennesker ble drept og flere trekkingturister ble evakuert med helikopter.

Da vi kom tilbake til Kushma, fikk vi en hale av skolebarn hengende etter oss på grunn av besøket vårt i skolen. Og etter at vi hadde sett oss om en liten stund i sentrum, returnerte vi til vertsfamilien vår.

Ut på ettermiddagen tok Gita oss med til en dryppsteinhule, som hinduene hadde gjort om til tempel for noen av gudene sine. Inne i hulen var det veldig fuktig, og bunnen av hulen var temperert på grunn av varme kilder i berggrunnen. Men selv om hinduene trodde at stalagtittene og stalagmittene var guder, så var de nok bare stein, dessverre.

Mandag 14/2-2005 - Klokken syv neste morgen våknet vi til lyden av taktfast masjering utenfor. Det var en gruppe væpnede soldater som passerte rett utenfor huset. Enda en gruppe passerte, og senere en tredje gruppe. Litt senere gikk vi en liten sightseeingtur inne i Kushma sentrum sammen med vertskapet vårt. Dessuten fikk vi oss frokost på en liten kafeteria: te og smultringer og hardkokte egg.

På vei tilbake til losjiet vårt møtte vi en av lærerne fra skolebesøket dagen før. Han takket oss igjen for innsatsen vår dagen i forveien, og fortalte at elevene hadde satt stor pris på besøket vårt.

Da vi til slutt forlot Kushma, var det fullt opp av soldater langs veien. Det var tydelig å se at det var innført transportstreik. Det var verken var biler eller busser å se, og overalt langs veien var det fotgjengere i hundretall. Å kjøre motorsykkel under slike forhold ga en utrolig frihetsfølelse. Da vi passerte busstoppet like ved Birethanti så vi mange trekkere som vandret langs veien. På grunn av streiken var de pent nødt til å gå de tredve kilometerne inn til Pokhara.

Vel tilbake i Pokhara hadde vi et nydelig resturantmåltid ved Lakeside, før vi handlet litt og dro hjem til losjiet vårt på Rikets Sal i Pokhara.

Tirsdag 15/2-2005 - Fewasjøen eller Pokharasjøen er den flotteste og også den nest største sjøen i Nepal. Gjennemsnittsdybden er mellom åtte og ni meter, og den dekker et område på 4,4 kvadratkilometer. Sørvest for sjøen er det en tett, fredet skog, og mot nordøst ligger 'Lakeside', som er det viktigste turistområdet i Pokhara. Midt i sjøen ligger en liten holme med et berømt Barahi tempel. Fewasjøen er berømt for sine flatbunnede båter, og noen av dem er forøvrig eid av en bror. Motorbåter er ikke tillatt her.

Vi hadde hele tiden hatt en plan om å ta en båttur fra Lakeside til en resturant på sørsiden av sjøen. Og denne dagen ville bli siste mulighet, siden vi ville forlate Pokhara tidlig neste morgen. Så litt ut på dagen møtte vi 'båtmannen' og leide oss en båt. Med på kjøpet fikk vi båtmannens sønn. Padleturen tok omtent tjue minutter, siden vi padlet mer på langs enn på tvers av sjøen. Da vi kom i land på den andre siden, bestilte vi en skikkelig sterk peanut masala sammen med noe å drikke. På grunn av tåkedis og lavt skydekke var vi ikke i stand til å se fjellene i nord, men når det er pent og klart vær, er dette et perfekt sted for det mest utrolige fjellpanorama. På avslutningssiden ligger noer linker til noen flotte bilder, slik at du kan ta en titt. Vi kunne se noen paraglidere i aktivitet i retning Sandrakot/Naudanda, som ligger nordvest for Pokhara.

Etter en stund kjente vi noen regndråper, så vi bestemte oss for å returnere tidlig. Tilbake i Lakeside handlet vi litt og tok en titt på markedene i Pokhara for siste gang. Kvelden tilbrakte vi hos Hari og Gita, som hadde stelt i stand mange forskjellige lokale spesialiteter til oss.

Onsdag 16/2-2005 - Som et siste farvel på losjiet vårt, fikk vi en varm kopp pepper-te, og etterpå gikk vi for å finne en av ekspressbussene fra Pokhara til Kathmandu. Streiken var på en måte avblåst, og trafikken mellom disse to største byene i Nepal gikk nærmest, men ikke helt, som normalt. Ekspressbussene var Toyota Hi-Ace minibusser med 15 seter. Da turen startet fra Pokhara var det 19 passasjerer i bussen vår, og på et tidspunkt senere talte jeg 22. Spør meg ikke om hvordan dette gikk an, men jeg minnes turen som en temmelig trang opplevelse.

Selv om været var grått og tåkete, og det var svært så folksomt langs veien, så gikk det skikkelig unna. På et tidspunkt passerte vi en ambulanse med blinkende lys og sirener - helt vilt! Bilradioen spilte musikk hele tiden, og en av de sangene som jeg kan huske fra turen var 'Final Countdown' på nepalsk. På en måte syntes jeg at de låten passet veldig godt for situasjonen. De gangene vi passerte tettbygde strøk, slakket ikke sjåføren ned en millimeter på gasspedalen, med hang i stedet på hornet, mens mennesker, hunder og kyllinger flakset forbi. Ja dette var virkelig en ekspressbuss! En ung kvinne i setet ved siden av, kastet opp.

I løpet av dagen stoppet vi for kontroll på et ukjent antall militære sjekkpunkter, men bare i noen få sekunder hver gang. Mange steder så vi små barn som gikk langs veien. Men det virket som om skiltene 'kjør sakte', som også flakset forbi fra tid til annen, var helt uten betydning.

To timer etter starten i Pokhara ankom vi Mugling. Umiddelbart ble bussen omringet av selgere som fallbød varene sine: mat, vann og snacks. Stedet virket slitt og møkkete. Vi fikk beskjed om at vi måtte vente en stund i Mugling på grunn av problemer med maoister lenger framme. Ryktene fortalte at veien var sperret av og minelagt.

Etter fire timer med venting, passerte noen ambulanser i begge retninger Etterpå kom det flere militære pansrede personellkjøretøyer fylt av væpnede soldater, fulgt av de fleste bussene i Kathmandu. Men i vår kjøreretning var det full stopp.

Etter fem timer med venting begynte kolonnen vår å bevege seg, og ca fem minutter senere passerte vi 'åstedet', med væpnede soldater, pansrede kjøretøyer og en masse store steiner i veien. Like ved lå en veltet og utbrent lastebil.

Resten av bussturen gikk i samme voldsomme tempo som tidligere. Og ikke nok med det. Sjåførene på de forskjellige ekspressbussene (det var tre eller fire av dem nå) hadde tydeligvis mye moro med å stadig kjøre forbi hverandre, også i tettbygde strøk. Alt dette mens passasjerene mer eller mindre følte seg fanget som i en sardinboks. Selv om jeg egentlig ikke er av det nervøse slaget, kjentes det faktisk ganske greit da vi til slutt endelig var framme ved losjiet vårt i Kathmandu.

Torsdag 17/2-2005 - Neste morgen hadde vi en koselig frokost ved losjiet vårt hos familien Pradhan, mens vi finleste kartet og la planer for turen sørover og østover i Nepal.

I tillegg fortalte bror Pradhan om noe spesielt som hadde skjedd de siste dagene, mens vi oppholdt oss i Pokhara, Kushma og Baglung. Det var en spennende og nærmest utrolig beretning, og i rammen nedenfor kommer en kort gjenfortelling...

Ut på dagen ble bror Pradhan med oss ned til sentrum for å hjelpe oss å finne en passende motorsykkel, men prisene så ut til å være opp til det dobbelte i forhold til prisene i Pokhara. Da vi nesten holdt på å gi opp, fant vi likevel en nesten ny Yamaha Enticer 150cc, til akkurat den prisen som jeg ønsket. Og vi betalte ikke en rupi i forskudd, men som depositum la jeg igjen flybilletten min.

Etter en kort pakking på losjiet vårt, forlot vi Kathmandu omkring 15:30 lokal tid. Motorsykkelen var virkelig et funn, og var helt nydelig å kjøre. Da vi forlot byen, passerte vi en militær sjekkpost, og litt senere passerte vi et sted der en lastebil var veltet og sperret nesten hele veibanen. Men med motorsykkel - ingen problemer.

Det er stor høydeforskjell opp til det stedet der vi planla å stoppe for natten, ved 'Everest Hotel' i Damon (2488 meter over havet, og ca 1088 meter høyere enn Kathmandu), og det var mørkt da vi kom fram. Vi trillet sykkelen inn i resepsjonen - eller hva vi skal kalle det, og alle måtte bort for å titte på 'vidunderet'. På rommet 'vårt' var det soveplass for ti personer. Etter et kveldsmåltid som besto av nudelsuppe og cola med rom fant vi køyene våre. Ute begynte det å regne litt, for vi hørte trommingen av regndråpene mot bølgeblikktaket, men senere ble det helt stille.

Fredag 18/2-2005 - Klokken sju neste morgen hadde vi allerede begynt å kjøre igjen. I løpet av tre timer og 54 kilometer kom vi 1900 meter nærmere havoverflaten. Veien var sperret flere steder.

På det første stedet lå restene av fire utbrente biler og sperret absolutt hele veien, og det var så vidt vi greide å bugsere sykkelen forbi i den bratte veiskrningen på nedsiden av veien. Vi snakket med noen ungdommer som fortalte at dette skjedde for fem dager siden. På det neste stedet som lå like ved, lå en utbrent Toyota buss på tvers av veien. Lenger nede i lia var flere trær hogget ned over veien, men også disse hindrene klarte vi med nød og neppe å passere.

Landskapet var helt utrolig, med en fantastisk utsikt sørover mot India. Stedvis var veiene gode nok, men en strekning på 10 - 15 kilometer var helt fryktelig, med store huller og grushauger. På denne strekningen hadde vi en gjennomsnittshastighet på ca 15 kilometer i timen. Veien snodde seg i sikksakk ned tilsynelatende endeløse fjellsider, og etter en tid kjente vi at vi kom ned i et varmere klima. Da vi kom ned til lavlandet like før Hetauda, måtte vi passere mange militære sjekkpunkter. Omtrent klokken ti på formiddagen stanset vi for frokost i Hetauda, ved 'Avocado Lodge and Orchid Resort', og temperaturen var nå omkring 25 grader. Det var et nydelig og eksotisk sted.

Den neste etappen var hovedveien østover. Vi kjørte på en tilsynelatende endeløs veistrekning med fullt opp av sykler, kyr, geiter og mennesker.

På den første delen av strekningen, ca 50 til 60 kilometer fra Pathlaya og østover, var flere hundre trær på opp til tredve meters høyde hogget ned over veien som en del av kommunikasjonsstreiken. Nå var veien blitt ryddet igjen, slik at den var farbar. Fra tid til annen passerte vi militære sjekkpunkter. Turen gikk radig med hastighet opp til åtti kilometer i timen. Selv om streiken offisielt var over, var det nesten ikke busser å se. Derfor var det mennesker overalt i og langs veien, og også mange trehjulte taxisykler.

I nærheten av de store elvene var veiene bygget på moloer. Selv om vi befant oss i den tørre årstiden og vi knapt kunne se vann noen steder i de enorme elvedalene, så var det lett å se at veinettet var forberedt på monsuntiden og mye større vannmengder enn det vi er vant til hjemme i Norge.

Da vi nærmet oss Biratnagar i skumringen, var det mye insekter i luften. I perioder føltes det som om man kjørte i en middels haglskur. På et tidspunkt ble jeg truffet i ansiktet av et insekt på størrelse med en diger øyenstikker, eller kanskje det var en liten fugl? I Biratnagar (88 meter over havet) fikk vi låne en telefon slik at vi kunne kontakte et pionerektepar som ventet på vårt besøk.

Lørdag 19/2-2005 - Etter en deilig frokost med toast og omelett, pakket vi noen av sakene våre og reiste nordover mot Dharan og Dhankuta. Veien var bred og fin, og langs deler av veien hadde vegetasjonen en jungelaktig frodighet. Noen av trærne var bare enormt høye. Langs veien var det mange mennesker og hundrevis av taxisykler. Det dukket også opp en og annen bil, men til tross for flere 40-skilt varierte trafikkhastigheten mellom ti og nitti kilometer i timen. Eller sagt på en annen måte: Noen kjørte i ti kilometer mens andre kjørte i nitti.

Etter en tid ankom vi det nydelige utsiktspunktet Bedethar, som ligger 1420 meter over havet. Der kom vi ikke lenger, for veien videre til Dhankuta var sperret av på grunn av minelagte kraftmaster. Noen foreslo en lokalvei til et par vertshus og lovte en flott utsikt. Men denne grusveien viste seg å være det verste vi hadde kjørt på noensinne. Det var ingen vertshus å finne, selv om vi kjørte en strekning på bortimot ti kilometer i den lengste og bratteste steinhaugen du kan tenke deg (stakkars motorsykkel).

Vi returnerte til Bedethar og fant et greitt sted å overnatte, og fikk oss en lengre siesta før vi bestilte oss en bedre middag. Noen av Himalaya-toppene var såvidt synlig i den disige horisonten, siden avstanden dit var ca ti mil. Om kvelden fikk vi se en nydelig, dyprød solnedgang over det nepalske og indiske lavlandet. Men da jeg endelig fikk tatt bilde av solnedgangen, var jeg dessverre noen få minutter for sent ute.

Selv om streiken offisielt var avsluttet var folk fortsatt redde, og det var for tiden ingen ordinær varetransport til landsbyene. På veiene som gikk nordover var det få eller ingen biler, siden sjåførene var redde for framtidige represalier fra maoistene. Rundt 300 000 innbyggere bor i og omkring Dhankuta litt nord for Bedethar, og de hadde ikke fått matvarer eller gass til oppvarming på over en uke.

Søndag 20/2-2005 - Jeg ble vekket grytidlig neste morgen av et øredøvende og slitsomt hanegal. Klokken var et sted mellom 4:00 og 5:00, og jeg lå i sengen og ventet på soloppgangen mens jeg lyttet til lydene utenfra.

Jeg ble fortalt at hotellet vårt var litt berømt, siden både ministre og kongelige og andre celebriteter har pleid å overnatte her.

Etter en avslappet formiddag i Bedethar, startet vi forsiktig på veien tilbake til Biratnagar. Vi tok oss en pause i Dharan, mens vi ruslet rundt i gatene og kikket på markedene. Hele denne byen ligger i en slak stigning, og hovedgaten var derfor som en lang slak oppoverbakke. Overalt i byen kunne vi se trehjulte scootertaxier som kunne ta opp til åtte passasjerer om gangen.

Vi stoppet også i Itahari, som er den neste lille byen på vei sørover. Den ligger der hvor hovedveien mellom Biratnagar og Dharan krysser hovedveien fra øst til vest. Mens vi ventet på et lite måltid inne på en liten restaurant, var det noe som ble brent inne på kjøkkenet. Både servitøren, restauranteieren og vi begynte og hoste kraftig, og vi måtte flykte ut på fortauet med maten vår.

En endeløs strøm av vandrende mennesker, syklister, kuer noen motorsykler og fra tid til annen en enslig bil, fylte veien mot Biratnagar.

Da solen forsvant under horisonten, dukket insektene opp igjen som en haglskur. De flagret mot ansiktet og slapp inn bak solbrillene og inn i hjelmen, der de svirret og kravlet rundt ørene mine.

I går ble femten lastebiler satt i brann av maoister i nærheten av Muglin, og en av lastebilene var en dyretransport med rundt 40 okser. Og for to dager siden, det vil si samme dag som vi ankom Biratnagar første gang, fikk en mann kuttet av hånden sin av maoister mens han var ute i bilen sin noen kilometer vest for Itahari.

Vi nærmest forlangte å få be våre venner Buddah og Sujata ut på restaurant, og vi fikk til slutt aksept for det. Vi var totalt fem personer, og vi spiste oss gode og mette for 995 rupi, eller ca 18 kr pr person. Vi hadde is til dessert, og det satte Sujata spesielt pris på. Da hun fikk vite at vi skulle til Naryangath, fikk vi følgende beskjed: Dere MÅ bo hos familien min en natt! Etter det vellykkede restaurantbesøket returnerte vi til losjiet vårt på Rikets Sal for natten.

Mandag 21/2-2005 - Natten var fylt av musikk fra et bryllup eller lignende i nærheten. Vi var oppe før klokken 6:00, og etter å ha tatt farvel, dro vi vestover langs hovedveien i retning Narayanghat. Hele veien var det fullt av sykler og mennesker, kyr og geiter, omgitt av et malerisk landskap. Der det var mulig, holdt vi maksimum tillatt hastighet, åtti kilometer i timen, og vi kjørte for det meste midt i veien. Tommelen hadde jeg godt plantet på hornknappen, klar til bruk. Og jeg brukte den også, hele tiden, eller i hvert fall mer enn du kan ane.

En mann kom gående midt imot oss langs midtstripa, og han flyttet seg maks en halv meter til siden da vi møtte ham i stor fart, etter at jeg hadde tutet på ham intenst i fire-fem sekunder. Etter påkledningen å dømme var han hindu, og det skulle ikke forundre meg om han hadde til hensikt å gå hele hovedveien i Nepals lavland langs midtstripa. Håper at jeg ikke ødela helt for ham, slik at han måtte begynne på nytt igjen. Han var i hvert fall ikke skvetten av seg, det skal han ha!

Etter at vi hadde kjørt omtrent 120 kilometer, kom vi til et tettsted der vi fikk oss te og hardkokte egg til frokost. Men da vi skulle fortsette ble vi umiddelbart stoppet på grunn av problemer lengre fremme. Vi ble beordret inn på politimesterens kontor, og etter å ha ventet der inne en liten halvtime, fikk vi lov til å fortsette, eskortert av en åpen jeep fylt til randen med væpnede politimenn. Et par mil senere fikk vi lov til å fortsette på egen hånd.

Det var praktisk talt ingen biler langs veiene, og kanskje så mange som ti busser i løpet av hele dagen. De fleste av dem ble brukt til transport av militært personell. Vi møtte også færre enn ti motorsykler i løpet av hele dagen. Få eller ingen tok sjansen på å kjøre på egen hånd, og landet virket helt lammet.

Så langt på turen hadde vi ikke hatt noen som helst problemer med å skaffe oss bensin, for det var jo bare å svinge inn på en bensinstasjon når behovet meldte seg. Og ellers passe på at tanken var godt fylt opp når en skulle kjøre på mer avsidesliggende steder. Men nå hadde vi altså kjørt fra Biratnagar, og vi hadde planlagt én fylling ca midtveis til Narayanghat. Så da tanken nærmet seg tom, svingte vi inn på en bensinstasjon. Vi fikk beskjed om at de ikke hadde mer bensin, og vi ble henvist til en stasjon ca ti kilometer lengre framme. Vi kjørte videre, og etter ca fem kilometer dukket det opp en liten stasjon. Men der hang det en lapp om at de ikke hadde bensin, og det var ingen betjening der heller. Nå begynte det å bli skikkelig stressende, for nåla var på vei til å passere det røde merket, men vi hadde ikke noe annet valg enn å kjøre videre. Ca fem kilometer senere fant vi den stasjonen som vi først fikk tips om, og der var det heldigvis betjening. Jeg svingte opp ved pumpen og gjorde meg klar til å fylle. Men mannen som skulle hjelpe oss fortalte at dessverre, de hadde nok ikke bensin de heller. Det var ikke før han var fullstendig overbevist om at vi ikke var maoister, at han ombestemte seg og plutselig hadde bensin til oss likevel...

Da vi kom til Hetauda, stoppet vi for en lunsj på det samme stedet som vi var sist, nemlig 'Avocado Lodge and Orchid Resort'. Det var godt å få seg litt mat! Vi pratet litt med innehaveren om problemet med maoistene, hvem de er og hvordan de opptrer. Han fortalte at maoistene ofte er uniformert som regjeringssoldatene, men i stedet for lærboots har de lette sko eller joggesko slik at de kan være lette på foten. En annen viktig forskjell var at regjeringssoldatene aldri visste hvor maoistene var, mens maoistene alltid visste hvor regjeringssoldatene var.

Etter at vi hadde passert Hetauda, kom vi over tydelige merker i veibanen flere forskjellige steder, etter kanskje så mange som ti store kjøretøyer som hadde vært stukket i brann. Enkelte steder hadde asfalten tatt fyr og etterlatt dype forbrente kratere helt ned til den underliggende veigrusen. Vegetasjonen langs veien bar tydelig preg av at dette hadde skjedd for bare kort tid siden, kanskje bare noen få dager. Flere steder måtte vi stanse ved militære sjekkpunkter, og vi ble også stoppet flere ganger av politiet. Men vi ble ikke stoppet for å kjøre i 70 - 80 på midtstripa i tettbygd strøk, og heller ikke for å kjøre med mørke solbriller om kvelden. (På grunn av store mengder med insekter var det ikke mulig å kjøre i det hele tatt uten briller, og solbriller var det eneste jeg hadde.) Ved kontrollpostene hadde de stort sett bare tre spørsmål: Hvor er du fra, hvor kommer du fra nå, hvor skal du hen?

Veiene var stort sett fine, men etter hvert støtte vi på en ny utfordring: Enkelte steder hadde elvene forsynt seg grovt av veibanen, og etterlatt seg opp til en meter dype kratere. Selv om det nå var mer enn et halvt år siden monsuntiden, var veiene på denne strekningen ikke blitt reparert enda, mer enn at det så vidt var mulig å passere med motorsykkel. På strekningen mellom Hetauda og Narayanghat kom vi over slike dype kratere i hvert fall kanskje mer enn tyve forskjellige steder, og alle uten forvarsel eller noen som helst form for skilting. Så gang på gang måtte vi brått redusere farten fra ca åtti til ca fem kilometer i timen, for å kunne bugsere oss gjennom slike kratere.

Etter solnedgang dukket insektene opp i store mengder igjen, siden vi fortsatt var nede i lavlandet i jungelområdet. Ja, det var omtrent som å kjøre i lett snøvær. Siden det var umulig å kjøre uten solbrillene på, ble det ganske mørkt. Langs veien så vi mange mennesker til fots og på sykkel som bar på varer, blant annet rissekker. Vi ankom Naryangath i tussmørket, og etter en kort telefonsamtale ble vi plukket opp av venner og guidet til losjiet vårt, hos trosfeller ved vertshuset Gainda Cottage.

Tirsdag 22/2-2005 - Bharatpur er den femte største byen i Nepal, og området er blant det raskest voksende området i landet. Narayanghat er navnet på byens og områdets viktigste handelssenter, og ligger ved elven Naryani i sentrum av Bharatpur. Helt siden vi reiste fra Norge hadde vi planlagt å være noen dager i Narayanghat, fordi det er mange venner her, og fordi landskapet omkring er så spesielt.

Da vi kom til vertshuset vårt oppdaget jeg en annonse på veggen, der en elvebåt ble avertert til leie. Det var en relativt stor aluminiumsbåt, ca 40 fot lang og med 30 sitteplasser, to motorer med totalt 2000 hestekrefter og vannjet. Så vi leide likeså godt hele båten, for oss og våre venner. Men turen ble kort, siden den ene av motorene tydeligvis hadde problemer med kjølingen.

Da vi kom i land igjen, ivret John veldig for å arrangere et stort grillparty, og alle som var med på den korte båtturen ville gjerne delta. Noe senere ble det gjort opp ild på plassen utenfor vertshuset. I løpet av dagen hadde det skyet til, og spredte lyn blaffet over sørhimmelen. En av de unge guttene stakk hjemom og fikk hentet en gitar, og betjeningen på vertshuset skaffet til veie marinerte kyllingbiter i mengdevis, i tillegg til forskjellig typer snacks og drikkevarer. Langs hele horisonten fra øst til vest blafret lynene hele kvelden, og skapte en nærmest magisk atmosfære. Praten gikk livlig på nepalsk og engelsk, vi koste oss med grillet kylling, og fra tid til annen ble det hele akkompagnert av gitar. Alle sammen var mette og fornøyde da vi i halv ni-tiden ble bedt om å avslutte partyet og gå hjem, siden det var innført portforbud etter klokken 21:00 i Chitwan-området. Denne natten skulle vi bo hos familien til Sujata i Biratnagar.

Onsdag 23/2-2005 - Etter en tidlig frokost bestemte vi oss for å besøke Chitwan nasjonalpark, og vi inviterte Sujatas bror Neeraj til å bli med sammen med oss. Et lite stykke utenfor sentrum av Narayanghat sto en lang kolonne med busser som ventet på militær eskorte. Noen soldater fortalte oss at den strekningen vi skulle kjøre ikke var helt trygg for opprørsstyrker. Men dersom vi var ekstra forsiktige, kunne vi få fortsette. Etter hvert nærmet vi oss nasjonalparken, og vi kom inn i mer og mer bebygde områder. Vi kom inn på en smal og sølete vei med en masse små skrøpelige hus plassert tett i tett langs begge sider. Veien var mellom en og en halv og to meter bred, og mange kilometer lang.

Etter at vi kom fram, klatret vi opp på en elefant, og den tok oss med på en mer enn to timer lang, rolig spasertur i den tette jungelen. Vi så apekatter og flere hjortedyr, mungo og krokodiller, og en mengde forskjellige fugler og sommerfugler.

Senere samme dag, etter at vi hadde returnert til Naryangath, fikk vi høre at elvebåten fra i går var blitt reparert. Så vi fylte opp båten på nytt, og fikk oss deretter en frisk og fartsfylt opplevelse opp langs elvestrykene i retning Mugling med hastigheter på opptil 40 knop.

Om kvelden dro vi til losjiet vårt, som var det tredje losjiet på tre dager. Nå skulle vi bo hos familien til Silash og Simon. I en hylle lå de nyeste bladene på nepali, blant annet Våkn Opp for 22. februar 2005. I en av artiklene var det en kort fortelling om familien og kanskje mest om mamma Bishnu. I artikkelen kom det fram at Bishnu tidligere var analfabet, som svært mange andre også i Nepal. Men da hun ble kjent med sannheten, hadde hun først lært seg å lese og skrive, og deretter passet på at hele familien fikk god opplæring. Den eldste sønnen Ruben traff vi ikke, siden han på dette tidspunktet var på Betel i Kathmandu. (For mer informasjon om dette er det jo bare å lese artikkelen...)

Om kvelden fikk vi et fantastisk måltid som besto av 'momo', en nydelig saus, stekte poteter og tomater, Tuborg og McDowells. Jeg tror dette var den aller beste smaksoppleveksen på hele turen. Ikke en gang på restauranter har jeg smakt bedre momo. Etter at vi hadde pratet sammen lenge og vel, bestemte vi oss for å finne sengen, for i morgen starter vi på turen tilbake til Kathmandu.

Torsdag 24/2-2005 - Vi ble holdt våken i timevis i natt på grunn av alle hundene i byen som bjeffet som gale. Siden det var fullmåne, kunne man lett få inntrykk av at det hadde noe med det å gjøre.

Tidlig om morgenen forlot vi Narayanghat med kurs for Mugling. Selv om en del busser ventet på eskorte, så kunne vi likevel passere. På veien ut av byen kom vi over adskillige grupper med væpnede soldater. Noen av dem var malt i ansiktet med kamuflasjefarger og hadde løv festet i hjelmen. Mange steder ble vi beordret til å stanse, men hver gang fikk vi umiddelbart lov til å fortsette.

Naturkreftene hadde gjort store innhogg i veien mellom Naryangath og Mugling, siden regntiden tydeligvis rammer dette området med full kraft. Mange steder hadde elven laget flommerker fem-seks meter over det naturlige elveleiet. Hver gang vi passerte en liten elvedal, kunne vi se at vannet fra elvedalen hadde gravd over veien og ødelagt den fullstendig i strekninger på opptil flere hundre meter. Det meste av landskapet og fjellsidene består egentlig av morenemasser, så i regntiden fører store mengder flomvann fra de mange små elvedalene ofte til jordskred som feier vekk deler av veien. På den omkring 37 kilometer lange strekningen mellom Naryangath og Mugling var veien ødelagt på mer enn hundre forekjellige steder.

Da vi ankom Mugling, var det bare to busser der, og ellers ingen trafikk. Vi fikk oss en god frokost ved et spisested langs den støvete sentrumsgaten, mens vi hørte på gladmusikk fra en liten musikkforretning som lå nærmest vegg i vegg.

Da vi skulle starte på den siste etappen mot Kathmandu, ble vi stoppet av noen soldater. Akkurat som for åtte dager siden, var veien stengt på grunn av problemer med opprørere. Selv om jeg forsøkte å forhandle meg fram til en løsning, var vi bare pent nødt til å vente. Fem militære pansrede personellkjøretøyer fylt av væpnede soldater ankom, sammen med flere ambulanser. Etter fire timers venting i det varme solskinnet, forlot vi endelig Mugling, eskortert av et pansret personellkjøretøy.

Et par mil etter at vi forlot Mugling oppdaget vi noen av de utbrente lastebilene som vi ble fortalt om for noen dager siden. Den første lastebilen var tydeligvis dyretransporten. Det var lett å se at den var full av forkullede kadavre, og det luktet død lang vei. Senere passerte vi en utbrent tankbil. Etter den brente vegetasjonen å dømme, hadde flammene kanskje nådd så mye som tjue meter oppover skråningen fra veien. Langs en drøy halv mil av veien passerte vi til sammen femten store utbrente kjøretøyer. Flere steder så vi store steiner som tydeligvis nylig var blitt fjernet fra veibanen, og litt senere passerte vi et sted der et helt lite skogholt var blitt felt over veien for å sperre den, men som nylig var blitt fjernet.

Etter en tid kjørte eskortekjøretøyet til side, og trafikken forvandlet seg med ett til det reneste 'vill vest'. Først i racet kjørte taxiene og ekspressbussene, tett fulgt av motorsyklene. Etter noen minutter var det full stopp. En syklist som kom i motsatt kjøreretning var blitt påkjørt av en av de første bilene, for vi kunne se den maltrakterte sykkelen og noen blodspor. Den uheldige ble slept inn i en bil, og dermed raste trafikken av gårde igjen. Siden den ødelagte sykkelen lå delvis ut i veien, ble den umiddelbart overkjørt av bilene.

Motorsykkelen vår var ganske kjapp, for i den siste 'trollstigveien' før Kathmandu tok vi igjen og passerte praktisk talt alle de andre motorsyklene, som nå lå langt foran resten av trafikken. Etter en kort pause ved kontrollposten som politiet har på den siste høyden før byen, kjørte vi rolig hjemover i retning losjiet vårt hos bror Pradhan.

Fredag 25/2-2005 - Mens vi var på trekking (søndag 3/2) traff vi guiden Nima som vi lovte å besøke i hjemmet hans i Kathmandu. Og på denne siste dagen i Kathmandu fikk vi endelig muligheten. Vi kontaktet ham først på telefon, og etterpå kjørte vi til en adresse på den helt andre siden av byen. Der møtte vi Nima, og vi fulgte ham det siste stykket til hjemmet hans. Vi fikk møte familien hans, og vi pratet om reisen vår og hva vi hadde opplevd, i tillegg til våre tanker om trekking i Himalaya/Everest. Han fortalte at to dager før vi møttes oppe i fjellene hadde væpede maoister robbet ham og reisefølget hans på totalt femten personer. Da vi var på vei til å si takk for oss, dukket Nimas tenåringsdatter opp. Og vi hadde ikke forkynt for datteren mer enn toppen femten minutter før Nima spurte henne: 'Nå, hvordan liker du det du hører'. Datteren svarte, tydelig rørt: 'Det er det mest fantastiske jeg noen gang har hørt'. Datteren ville gjerne ha et bibelstudie, og kontakt ble selvfølgelig formidlet.

Etter dette hyggelige besøket hjemme hos Nima dro vi inn til sentrum av Kathmandu, der vi først besøkte den zoologiske hagen, før vi handlet litt klær og sko for å ta med tilbake til Norge.

Trafikken i Kathmandu var fryktelig stressende hele tiden, og det føltes nærmest umulig å skulle overleve her over tid. Flere ganger så jeg tre kjøretøyer tutende side om side på en relativt bred vei med bare to kjørefelter, mens stakkaren som kom kjørende i motsatt retning ikke hadde annet valg enn å kaste kjøretøyet sitt ut i veikanten. Selv midt inne i sentrum var det mange smale, humpete og sølete veier uten passeringsmuligheter, og med en masse biler og mennesker, sykler og kyr overalt.

Forresten, fortalte jeg at jeg så en familie på fire på bare én liten motorsykkel? Slikt er hverdagskost her. Som du skjønner, så var det en masse å se hele tiden. Da vi kom tilbake til losjiet vårt hos bror Pradhan, fikk vi oss noe snacks mens vi pratet om turen vår og opplevelsene våre.

Lørdag 26/2-2005 - Dermed var den siste dagen vår i Nepal plutselig kommet. Det var underlig å oppleve hvordan dagene og ukene hadde flydd av sted. Mesteparten av tiden siden vi ankom Nepal har det vært militær unntakstilstand her. Selv om streiken og ettervirkningene av den har lammet landet i ukevis, hadde vi praktisk talt ingen problemer med å forflytte oss rundt omkring i landet. De siste fjorten dagene har vi kjørt ca 150 mil på leide motorsykler, fra lavlandet like over havnivået og til høyder på omkring 2500 meter over havet. Hele veien har vi truffet en masse koselige mennesker som har vist oss vennlighet, godhet og gjestfrihet, og som villig har delt med oss av livet sitt og landet sitt.

Selv om vi hadde masser av tid denne siste dagen i Nepal, så ankom vi likevel svært så sent til flyplassen fordi vi ønsket å få med oss et møte i Rikets Sal, og på grunn av tett trafikk. Mens vi sjekket inn, ble vi faktisk plukket opp av noen av de flyplassansatte, som formelig dyttet oss gjennom tre-fire sjekkpunkter og inn på et ventende fly. Dermed var mitt første besøk i Nepal gått over i historien. Men forhåpentligvis får jeg anledning til å komme tilbake hit ved en senere anledning.

På grunn av unntakstilstanden var det nærmest umulig å reise fritt rundt i Nepal slik som vi gjorde. Etter hjemkomsten til Norge, fant jeg på internett en journalists reisebeskrivelse fra det det samme tidsrommet som John og jeg reiste til øst-Nepal. Deres reiseopplevelse ble en helt annen enn vår. Se bare her:

Stengte veier - Formålsløs vandring i Nepal uten destinasjon.

(Dag 1) Den 16. februar forlot vi Kathmandu i retning målet vårt: Terhathum i det østlige Nepal. Men etter fem dager var vi blitt tvunget til å reise hele 1000 km i feil retning gjennom Nepal, så langt vest som til Butwal. Der stoppet vi fordi vi ikke kunne komme videre.

Vi ungikk Prithbi Highway ved å ta den ukonvensjonelle ruten til Hetauda via Dakhsinkali. Ved Kulekhani, fortalte en vaktpost oss at vi var den eneste bilen han hadde sett denne dagen. Og Tribhuban Highway i Bhainse var tom. Det var noen motorsykler i Hetauda, ​​men ingen biler.

(Dag 2) Neste morgen passerte vi en konvoi på 50 tankbiler og lastebiler eskortert av et militært pansret kjøretøy. I Patlaiya-krysset ble vi vinket inn på et sjekkpunkt: Kun journalister og ambulanser ble tillatt uten eskorte. Vi passerte patruljer som fjernet trestammer fra veien, og vi så bare to passasjerbusser på den 50 km lange strekningen fram til Nijgad. Vi kom fram til et øde Chandra Nighapur i tid for lunsj, sammen med en traktor full av lystige bryllupsgjester. En landmine på Kamala Bridge var nettopp blitt uskadeliggjort, så vi kjørte på mot Lahan og så ikke en eneste bil på hele strekningen fram til Itahari. Der svingte vi nordover og kom til Dharan. En reise som normalt ville ha tatt 12 timer hadde allerede vart i to hele dager.

(Dag 3) Neste morgen hørte vi at Dhankuta-veien var blokkert av minelagte kraftmaster, men vi kjørte opp til Bhedetar fordi vi tenkte at vi fortsatt kunne komme oss til Tehrathum. Det var ikke mulig, så vi dro tilbake til Itahari og østover mot Jhapa. Men øst for Itahari var det bare sykler, og i Belbari fortalte lokalbefolkningen oss at det var ‘litt action’ litt lengre framme og veien var stengt, så vi returnerte til Itahari. Nå hadde vi ikke noe reisemål lengre, men kjørte bare formålsløst rundt i Nepal.

(Dag 4) Da vi fortatte vestover igjen neste morgen passerte vi en lang rekke lastebiler, busser og drosjer i nærheten Lalbandi, og alle bevegde seg i samme hastighet. Det så ut som et langt tog trukket av et pansret personellkjøretøy. Vi 'snakket' oss gjennom sjekkpunkter, trosset advarsler og tok sjansen på å ankomme Birganj etter mørkets frembrudd.

(Dag 5) Neste dag dro vi nordover mot Bharatpur. Veien var grei nok, men det var sjekkpunkter overalt langs veien. Ved Lothar var en annen konvoi av biler på vei i motsatt retning. En helikopter svevde over oss. Vi ønsket å avslutte turen og komme oss tilbake til Kathmandu, men veien var blokkert på Krishna Bhir. Hva skulle vi gjøre? Vi satte kursen videre vestover, passerte tunge militære patruljer og konvoier og flere langdistanse sykkeltaxier som fraktet last fra Narayanghat til Butwal, en distanse på 100 km. Råtne tomater var blitt dumpet i veikanten av bønder som ikke kunne bringe dem til markedet.

En innbygger i nærheten av Kawasoti var lei av alt sammen: «Om natten, tvinger maoistene oss til å fylle veien med steiner, og om dagen kommer soldatene og ber oss om å fjerne dem...» Fra Butwal kunne vi ikke komme videre, for både veien til Lamahi og til Pokhara var begge blokkert.

En motorvei gjør at du kan komme deg til målet ditt, men den er ikke et mål i seg selv. Hvis du er en reisende på Nepals veier akkurat nå, er det en luksus å nå målet sitt.